Kennel Fjelldronningen

Hei alle dere der ute!

Aller først: Tusen takk for mange gode tanker og ord fra dere alle. Det varmer i en sådan stund......

Vi er nå kommet oss igjennom to døgn uten vår kjære Nelliemor  Det har bydd både på oppturer og nedturer. Første døgnet mistet vi eneste tispa i kullet.(hun var den aller svakeste av dem). Og idag morges kl.07 mistet vi den svakeste gutten. Vi og kullets mormor Ofelia-mor har stått på med mating , stimulering og masse varme fra oss alle. Nå er det nok noen av dere som tenker hvorfor har vi ikke skaffet ammehjelp???? (Vi har fått hyggelige tilbud om dette): Av den enkle grunn at de aller svakeste ikke klarte å suge. Og når de ikke klarer det så blir det jo veldig vanskelig. Og, de må ha mat minst hver time nå i denne fasen. Vi gikk for det magefølelsen vår sa: Ofelia er til uvurdelig hjelp; hun er bestemor til valpene, og er snart 11 år.. Og har fått litt melk i puppene sine etter at hun overtok valpene etter sin avdøde datter Nellie for to dager siden... Og nå har vi to gutter igjen som etterhvert mer-og-mer har begynt å ligge og suge på Ofelias pupper. Så denne damen har fått melk (vi ser det sjøl) ; en helt utrolig rase disse finske lapphundene.... Fremdeles må vi fore i lang tid, men de to valpene får nå også skikkelig lapphundmelk  Pluss næringsrik geitemelk. Så vi er optimistiske på disse to som fortsatt lever. De har kraft til å si i fra når de blir alene (hører vi), og de suger godt både på tåteflaske og pupp. De to vi mistet var vi "i tvil om" hele tiden; de var så små og så kraftløse...

Geitemelk var tingen for å få på dem noen gram, disse to guttane som fortsatt lever (og som vi tror skal leve opp til å bli vakre & gilde hunder). Så takk for de gode råd jeg fikk på Messenger og på telefoner; de har suplert fint opp med tanker vi hadde i heimen.  Så her i huset lukter det nå "geit". I starten var det en stram lukt, men nå begynner jeg å like den. Og de andre hundene kan på en måte ikke slikket nok på hendene mine.  Og han Per er livredd for at jeg etterhvert skal "angripe" hans stadige forpakning av ekte norsk geitost... :-)  Han påstår at den er helt nyyydelig!

Så så langt har vi et lønnlig håp om at disse to som er igjen skal klare seg. Små var de , men det er kanskje liv laget for dem nå som de begynner å legge på seg. 40g på den største fra den ble født og 30 g på den minste. Mat hver time (godt at jeg har god trening i å gå nattevakter) 

 Her ser dere et bilde av den minste gjenlevende valpen. Og for dere som vet hvordan de er i størrelse når de er født, så ser der at denne er liten; 140g i dag 24.febr; et par døgn etter fødselen... Burde ha vært 330-350g....

Dette var en ørliten oppdatering på hvordan det er med våre små så langt. Dager med tristhet over Nellie & valper som vi mistet; - håp om at Nellie's vakre gemytt og væremåte kan gå videre i et par valper som hadde en veldig tøff start på livet.... 

Vår alles kjære Fjelldronningens Nellie er dø !

Noen ganger lurer man på om man leser rett? - Denne fine jenta vår døde brått og uventet i dag kl 15.00. 

Historien om hva som hendte er svært tung å legge ut på nettet , men her kommer den:

Vår Fjelldronningens Nellie ventet jo valper denne helgen, og mange hjerter gledet seg til det. Ikke minst to og firbente her på kennelen. Det er noe med det å se valper komme til verden. Samarbeid mellom hund og oss mennesker er bare så utrolig spennede og fint Og vår kjære Nellie begynte natt til i dag å få vèer. Hun var som tisper flest på et slikt tidspunkt. Hun var stadig ute , og hun ville leke dra i båndet og hoppe og danse. Alt var bare fryd og gammen, til vannet gikk. Da den første valpen så dagens (nattens) lys ca kl. 01.30 skjønte vi at noe ikke var helt etter boka: Han var da sååååå liten, 110g bare, men slikt skjer jo innimellom. Så vi tenkte: neste er nok større, men den gang ei. den veide noen få gram mer 115g. Etter fire valper på en god time var fødselsvekten på disse små svært lav. Den tyngste veide 200 gram. Nellie virket tilfreds og ikke minst stolt av sine små. Hun vasket og stelte dem ga dem melk, alt var så langt innenfor normalen. nesten da; jfr lav vekt.. Det virket som det var flere valper der, men Nellie trykket ikke noe mer for å få ut flere valper. Vi kontaktet veterinær kl 05.00 og ble enig med dem om å se det an til i dag morres. . Kl 09.00 i dag ringte jeg veterinæren på ny, og vi reiste for å få klarhet i hva som eventuelt lå igjen der inne. Ultralyd fortalte en valp til, kanskje to, eller var det døde foster de så? Vi ble enig om å åpne Nellie som jo måtte få ut det som var der inne. Etter en stund kom veterinæren ut og sa at vi måtte fjerne livmoren hennes; den var infisert av noe de ikke helt skjønte. Hun var i de beste hender, og jeg gledet meg bare til å få det overstått. Etter to og en halv time på operasjonsbordet fikk jeg endelig gå inn til godjenta vår Fikk se den infiserte livmoren som luktet noe helt forferdlig (Råttent). Stakars Nellie, dette var ikke godt å gå med, var det derfor hun virket så stor på slutten av drektigheten sin? Mest sansynelig, men nå var jenta snart oppe på beina, logret og ga meg et slikk på hånden. Da var det bare å reise hjem til han far ( som passet disse små valpene, så de ikke skulle bli kalde) og glede seg til et kull som ville vokse seg store og sterke med Nellie-mors gode favn rundt seg 

Og noen ganger går ikke ting som man har tenkt seg, Vi hadde vært hjemme en god time. Du var litt omtåket etter bedøvelsen, men ikke verre en at blikket ditt sa:  Se på mine vakre små!  Du lot oss få legge dem til buken din, slik at de kunne få litt melk av deg. Så slappet du av, og vi var igang med å gi litt ekstra tilskudd til dine små. Jeg pakket litt rund dem og ryddet litt etter nattens føding.

Da du med ett pustet du kort inn tre ganger, så var det "slutt".  -  Helt uvikelig!  jeg prøvde å snakke til deg, men jeg så at ditt liv var over. Per kom og var sammen med meg og dine fire små, som med et ikke har noen mamma lenger.  Vi gråt våre vemodige tårer. Du så for snart fire år siden dagens lys i denne valpekasse, og du forlot denne verden i den samme valpekasse..... Og vi tenkte: hjelp hva gjør vi nå? Du ble pakket pent inn og fraktet til veterinæren igjen for å konstantert det vi allerede visste. 

En urne nedsatt på et vakkert sted blir din siste hvilepass blant dem som var  glad i deg:-)

Når uhellet er ute så er det kansje greit å tenke kreativt:  Vi har jo din mor her på kennelen Nelliemor. Og hun har alltid vært glad i valper " den beste valpemamma i verden" Da Per tok deg av gårde til veterinæren i ettermiddagt, da tok jeg din mor Ofelia inn til valpene, og der har hun ligget siden... Hun vasker & steller og de prøver å få melk av henne. Måtte dette forsøke gå vår vei  Forløpig gir vi tilskudd ,og jeg mener bestemt at det kom noen dråper med melk fra Ofelia i sted... . Hun har ihvertfall adoptert sine barnebarn helt og holdent ,i en alder av snart 11 år   La oss få styrke & hell, slik at vi kan berge de fire små morløse..!

Se hvor vakre de er:

Da krysser vi fingrer for at "dine" små nå skal overleve en sped start på livet, med god hjelp fra Nellie's mor.

Til slutt kjære Nellie: Takk for all glede varme omsorg du har gitt til dine i din nærhet. Vi tenker spesielt på Madelen som var din forvert i nesten fire år. Takk Madelen for det du var for Nellie. Vi vet at du har det like vondt som oss i dag. En ting vi tror på her på kennelen er: At vi ses igjen i kirsebærhagen i Nangijala når den dagen kommer....

Hvil i fred, kjære Nellie 

Fra dine to- og firbente venner på Kennel Fjelldronningen

Hei på dere!

Gjett hva matmor bedriver tiden med om dagen????? For dere som kjenner henner vet dere svaret NISSSSSSSER Alt som kan ha noe med nisse å gjøre blir pyntet. Se bare her på vår mamma Jackie:

Ikke sant hun ble en koselig "nissemor"?

Vi i Q-kullet storkoser oss med matmors julepåfunn.   Her pyntes det, bakes det, og lages det til jul. Og vet dere, for en uke siden ante vi ikke noen ting om jul.  Matmor fortalte oss at da kommer nissene på besøk og mamma Jackie kunne fortelle oss at det også vanker noen ekstra godbiter i denne tiden. Hun har erfaring fra der hun bor til vanlig. I fjor spiste hun opp et helt brett med nybakte kaker til jul  Tenk: hun  bare prøvesmakte dem alle. Ikke så lurt det da. Kanskje ikke helt lov heller???? Vår bestefar Indy var også god på det å smake på kaker til jul:  Dere skjønner at her i huset varmer alle hjertene sine med et pepperkakehjerte hver dag i desember. NB ikke alle hunder tåler pepperkaker, men her i huset tåler heldigvis alle det. Vi er for små til det vi da. Kansjke til neste jul????

Vi lurte fælt når den første rare skikkelsen av noe som ikke beveget seg datt inn i huset vårt:

At dette var en nisse som bare kunne luktes på var jo ikke helt i tråd med hva vi syntes er gøy for tiden. Nei takke oss til med ting som kan bites på.. Det er tingen for oss som nå har fått tenner. Og bare pass dere Vi har hanske skarpe nye tenner... Det er ikke helt lov, men vi prøver oss så godt vi kan, med litt "prøvebiting" her og der............

Vi lærer noe nytt hver dag. Det mest spesielle vi har kjent på til nå må være snø. Det var kaldt det...... Men som de snøglade lapphunder vi er gikk det ikke lange stunden før vi koste oss med snø rundt beina:

                                                       ..

Nå om dagen er snøen vekk. Dumt syntes vi. Det var jo så gøy med snø, men da får vi finne på andre ting som er gøy. Hva med et speil? Det er noe rare greier kan dere tro. Når man ser inn i et slikt speil blir en av oss til to, eller som på bilde vi to blir til fire. Og det som er dumt er jo at den i speilet gjør dønn likt som den som er uten for speilet. Vi tror vi har skjønt det: Det er oss. Du så vakre vi er....:

Vi er så fine at matmor og matfar har problemer med å bestemme seg for hvem av oss som skal bo her hos dem. De har enda noen uker å tenke på. Og enn så lenge må de andre som skal ha oss leve i spenning.

Her er to av dem som gleder seg til en av oss kommer til dem. De var på besøk i forrige uke:

e:

Vi har hilst på alle som skal ha en av oss i Q- kullet. Stille er det ikke her nei. Men noen ganger er det godt å slappe av:

Som dere skjønner er vi i full gang med å lære oss til å bli noen ordentlige lapphunder. Vi er mer våkne, og sover stadig litt mindre for tiden. Vi er noe ute , vi spiser nå hundemat 4 ganger pr dag + mamma Jackies melk. Den tyngste av oss veier nå 2.6 kg.....Enn så lenge er livet herlig å leve... :-)

Da vil vi og de andre her på kennelen ønske dere en fin adventstid!  

Advents-dikt av: Inger Hagerup:

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede.

så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede.

 Med påholdne poter fra oss fire i Q-kullet

Hei sann!

Da ser også jeg alle som kommer på min vei

På tide å berette litt fra valpekassen, og her kommer litt av en historie ikke anbefalt å lese for "pyser":

I dag begynte dagen som alle andre dager her i heimen, nesten da. Mamma Jackie måtte ut flere ganger i natt fordi hun hadde spist noe på turen sin i går som hennes mage ikke tålte så veldig godt. Og når mamman vår får vondt i magen da får vi også vondt i vår mage. Men heldigvis har matmor Sissel råd for alt. Litt Zololac-pasta i våre munner løste dette greit. Så nå er det i orden. Så er det jo slik at når mavene er løse så blir det litt vask av slikt. Og det er her historien begynner. Tøyet er vasket og noe som heter tørketrommel skal tørke tøyet

For dere som ikke har sett et slikt "monster" noen gang, NB NB- ja vi vil for all fremtid kalle dette et "monster". Matmor putter tøyet inn i denne tingen, og starter den (den "bodde" i samme rom som oss ) -og matmor setter seg for å kose med oss i valpekassen . I løpet av noen minutter farer matmor opp og bort til denne tingen. Hjelp den brenner, ut med stikkontakten, opp med døren til terrassen. Det velter ut med røyk fra "monsteret".... Og det er da matmor gjør et mesterstykke av de store. Hun løfter dette monstret ned fra vaskemaskinen, ut døren og plasserer den trygt ute på terrassen. Heldigvis bøtter det ned med regn, så alt blir nedkjølt temmelig fort.  Vår matmor er sterk som en "bjørn". Det må være fordi hun spiser så mye av matfar sin honning, som han har laget for 44.året på rad 

Dette er vel til nå det mest dramatiske som har skjedd i vårt snart 3 ukers liv. Matmor var iskald når det sto på, hun hadde en ting i sitt hode - oss. Matfar var ikke hjemme når dette skjedde. Og noen måtte hun jo få ut følelsene sine til. Og det ble oss. Med ett var det vi som trøstet henne. Vi krabbet opp på fanget hennes og skjønte at nå var matmor Sissel lei seg/redd/frustrert. Og når slikt skjer - da kommer det noe som heter tårer. Da er det godt at vi er der som de kloke små lapphunder vi er...........

Moralen i denne historien er: Reis aldri i fra elektriske gjenstander som ikke er slått av.

Siden dagen har vært noe spesiell med både det ene og det andre fant matmor ut at vi skulle smake på ordentlig hundemat i dag. Det smakte himmelsk godt! Gleder oss til neste gang vi får smake på denne maten, men såklart er mamma Jackies melk det aller beste fremdeles Og så er det så trygt og godt å ligge inn til hennes barm.

Vi opplever stadig nye ting , det er mye vi må lære oss før vi skal til våre nye familier. Det erheldigvis leeeeeenge til. Denne uken får vi besøk av familiene som skal ha oss etterhvert. Vi gleder oss til å hilse på dere  Og besøk vil det bli mye av etterhvert. I går var matmors niese Julie her:

Hun ville ha med seg alle oss til Alta, men det gikk jo ikke an. Hun syntes vi var bare såååååååååååååååååå søte:-)

Vi er mer og mer våkne for tiden, men du aller verden så godt det er å ta seg en høneblund også:

Da avslutter vi denne "dramatiske" historien med et solskinnsbilde. Det hele endte jo godt til slutt:

Og husk : La aldri solen gå ned over din vrede....

Med påholdne poter fra oss i Q-kullet

Titt tei - Her er jeg:

I løpet av de siste fem dagene har de fleste av oss åpnet øynene våre. Den som står igjenn nå er "hanen" i "høneflokken" vår Matmor sier at det er helt normalt at guttene er litt senere ute enn oss jentene. Dumt for ham, vil vi påstå. For når vi nå ser er vi blitt temmelig gode til å gå. Nå kommer vi oss fort som svint til matfatet vårt, altså mamma'n vår. Noe han som ikke ser greier... Ikke for at det betyr så mye på vekta hans. For han er størst uansett hvor mye vi andre prøver å være først ute. Her ser dere hvor god og rund han er:

Vi andre henger ikke særlig langt etter da, her ser dere oss med åpne øyne:

Matmor syntes det er litt av en utfordring å ta bilde av oss. Vi er jo så nyskjerige på alt nytt at det å stå /sitte stille er og blir kjedelig.. Vel, hun klarte seg sånn nogenlunde denne gangen også.

Og vi er i full gang med å utforske nye ting i vårt lune rede. Her om dagen landet det en ufo med en grønn hund opp i redet vårt

En slik skapning syntes vi var litt vel mye å fordøye. Mamma Jackie kalte dette en leke. Mon tro hva en leke er for noe?????  Og den greia den lå inne i kalte matmor en "kattehule".  Vi er da hverken leke eller katt. Vi er små søte valper vi. Men siden denne ufo- lignende tingen har havnet hos oss får vi prøve å si "hei" i det minste. Vi har da litt valpeskikk

Du så kjedelig denne tingen var. Den sier jo ingen ting. Bare dingler rundt liksom. Nei, da er det bedre å prøve seg på ørlite lek med de andre:

Vi er nå i starten av å  begynne og oppleve den store virkelige verden. Men enn så lenge så er det myyyyye soving på oss:

Noe som må til for at vi skal bli noen store fine "teddybjørner" med tiden.

Ha det fint til vi snakkes igjen ........... Med påholdene poter fra oss fire i Q-kullet..