Indy til minne!
( Lapperix Balko )
Kjære Indy (-Pindy ) gutten vår:
Disse linjer om deg skulle vært skrevet for lenge siden, men noen ganger er ting for tungt og vanskelig å få uttrykt på tastaturet. Du godgutten vår - du skulle ha vært med oss enda. Men det er du ikke. Og slik er det i livet vårt; vi får og mister alt etter som vår Herre vil. Ingen vet hva morgendagen bringer. Og slik ble det med deg også, Indy. Fra og være den spreke gutten på snart ti år den ene dagen, til å gråte såre ul morgenen neste dag gikk det ikke mange timene til du sovnet stille og rolig inn i matmor sitt fang. Hjerneblødning var det som tok deg av dage.
Når disse linjer blir skrevet om deg velter mange minner frem i vår hukommelse. Som den første gang vi så deg på internet; da bodde du fortsatt i en annen heim. Hvem kunne stå for ditt herlige blikk. Et helt unikt blikk. Det var som en bekjent den gang sa om deg: Den hundens blikk trollbant meg. Og det var sant. Man sier at ofte kan øynene til levende vesen være sjelens speil. Det var vel nettopp det dette var.
Du kom til oss i november 2006. Valpetiden din hadde du hatt hos Merete og Òli . De fikk for liten tid til deg etter hvert så derfor kom du til oss av en alder av 2,5 år. Og siden din første familie hadde gjort så god jobb med deg skled du rett inn i flokken her på kennelen. Det skulle bare mangle, her var 4 flotte lapphundjenter:-) Du sjarmerte i senk alle tispene våre + matmor & matfar
Sjarmørtriks nr.1 var å sitte bamse og blunke med et øye. Hvem kunne motstå noe slikt........
Det lå masse inteligens i ditt lapphundhode: Vi begynte på nybegynnerkurs i lydighet, apellmerke var i boks ganske fort; vi gikk agilitykurs og det samme skjedde der. Appelmerke var i havn etter andre forsøket. Utstilling tok du på strak arm. Ingenting forstyrret denne karen nei. Så lenge han var sammen med matmor var det bare han og henne. Løpetidstisper var ingen problem. Verken hjemme elller på aktiviteter. Du var det man kaller en "bånn solid hannhund"....
Og gleden var stor for oss da du ble far til ditt første valpekull. Dine gode gener skulle få lov til å gå videre. Det ble 6 kull etter deg. To her på kennlen . Vi har i dag en datter av deg, Fjelldronningens Jackie. Hun fikk sitt første kull her i våres.
Så kjære Indy: dine gener går videre, Og vi må leve på de gode minnene som vi har etter deg i form av bilder og hukommelse. Vi vet at det fantes bare en Indy i hele verden. Vi får aldri en slik hund igjen. Du var helt unik...
Tårene renner sakte fra vårt kinn. Takk, kjære Indy, for alle gode stunder vi har hatt sammen med deg. Vi vet at vi ses igjen i "kirsebærhagen" i "Nangijala". Takk for alt du har gitt oss i disse årene!
Fra Siss og Per og alle de firbente vennene dine i heimen.
Sandefjord november 2014.
Byu`Ti til minne!
Kjære Byu`Tin vår !
Du kom til oss en stormfull natt med full snøstorm og veikaos på min fødsels dag for 4 år siden. Gleden var enorm stor når vi endlig kunne hente deg hjem fra Torsby i Sverige .
Du viste deg fort til å være en tøff liten jente, som taklet det å bo sammen med 3 andre hunder helt perfekt. Plassen din ble helt naturlig nederest på rangstigen. Du viste mange tegn til at du kunne ha lyst til å gå opp den stigen, men der måtte du vike.
Ellers var det ikke mye du vikte på. Hadde du bestemt deg for en ting så gjorde du det. Som den gangen du var ca 4 mnd og var med flokken din på skauen. Med ett var du borte, - og borte ble du i noen timer. At vi ble redde for deg tror jeg du ikke tenkte på en eneste gang. Du gjorde som hunder skal: Du kom tilbake til utganspunktet, og du fikk ikke kjeft for å ha vært lenge borte. Det som slo meg i det du kom inn var at du kunne ha vært en ulvunge der du gikk.
Og ulven i deg kom tydelig frem etter vært som du vokste til. Ditt faste morgen ritual var å ule “god morgen” til oss alle. Du glemte ingen. Var vi flere i huset enn dem som pleide å være der: Ja - da kom et langt og vakkert ul til dem også. Godjenta vår!
En annen ting du var ekspert på var å gi oss en danseoppvisning når du ville ha mat. Det var bare du som også la deg oppe på oss når vi la oss for å hvile i stresslessen. Du sov så inderlig godt der i fanget til en av oss. Du ble aldri for varm. Takk for all varme du har gitt oss! Jegeren i deg var alltid til stede; når du kunne fange en mus eller plukke blåbær eller nyper eller noe annet fra naturen så var du i ditt ess.
Endelig ble du også så stor at du kunne få et kull valper. Og når du fikk dine egne valper: Du kunne ikke få nok av valpene. Heiko sa det så fint i sin dagbok. “Tante ByU`Ti var den aller beste å leke med for hun var så leken og snill.
Det skjedde noe dramatisk med deg i September ‘09: Akutt livmorsbetennelse. Du fikk pencelin uten at det virket. Så da måtte vi fjerne livmoren din. Til og med da var du den tøffe jenta som bare etter noen dager ville være med på felles tur med de andre hundene.
Vi og sikkert du tenkte at nå er du bra. Men slik ville ikke skjebnen det. Du virket litt bedre noen mnd, så blusset en ny type infeksjon opp igjen på deg. Vi prøvde alt ,men det var ikke noe som hjalp . Den siste uken du var sammen med oss gikk du på sterke smertestillende , og du hadde det ikke godt. Du ville helst bare sove, og være for deg selv. Det var en tung dag når vi var til dyrlegen i går, etter at du kollapset på vår daglige formiddagstur. Det var ikke noe mer å gjøre for deg.
Sånn er livet, noen ganger hardt og brutalt. Du sovnet inn på fanget mitt med et smil om munnen. Dette preger selvfølgelig både to og firbente i heimen. Alle er stille og vi gråter masse tårer for at du ikke er her mer, sammen med oss.. Ditt siste “god-morgen-ul” er borte for bestandig.
Takk kjære Byu`Ti for alle de gode stundene vi har hatt sammen med deg. Jeg vet vi ses igjen i “Kirsebærhagen” i “Nangijala”. Takk for alt du har gitt oss i disse årene!
Fra Siss og Per og alle dine firebeinte venner i heimen
Sandefjord / Februar 2010
